Å være mamma er noen av det fineste jeg vet. Allikevel er det også uten tvil det vanskeligste, skumleste og til tider mest anstrengende jeg noen sinne har vært med på. I dag vil jeg dele noe jeg føler er litt tabu å si: at det noen dager rett og slett ikke er så lett å være mamma.
Sykdomshalvåret
Det har vært et tøft halvår med barn i barnehagen for første gang. Selvsagt skal små barn gjennom en masse bakterier og virus for å bygge immunforsvaret sitt det første barnehageåret, men det føles som om vår sønn har fått ekstra mye og at det innimellom blir ekstra ille. Og da hjelper det ikke at min største frykt slår til: at jeg også blir syk og ikke føler at jeg er tilstrekkelig som mor.
For det er nemlig ikke så lett å føle seg som en super-mamma, når først han, så jeg, får omgangssyke-viruset, et virus som normalt går over på 2-3 dager. For oss varte det 7 dager med både oppkast og diaré, og ble så kraftig hos meg at jeg kastet opp blod og ble vurdert innlagt på sykehus. Hadde jeg ikke hatt barn hadde jeg denne uken bare sykemeldt meg helt, lagt meg med hodet under dynen og tatt totalt pause fra alt og alle. Kanskje hadde jeg til og med dratt en tur på sykehuset for å sjekke at alt var under kontroll.
Men når man har barn, og ikke minst et sykt barn, gjelder det å ta seg sammen: holde seg våken, svelge ned oppkast og knipe igjen rompa. Eller, som jeg måtte gjøre en dag; rett og slett sette junior i badekaret med en haug med leker, mens mamma sitter på /henger over do ved siden, av og smiler og ler mellom slaga.
Narkose og saftis
Heldigvis – en omgangssyke går over og blodet jeg kastet opp stoppet av seg selv. Nå er vi begge friske igjen og har stort sett vært i barnehage og på jobb den siste uken. I går var allikevel nok en prøvelse for oss som foreldre, da Vetle fikk operert inn dren i begge ører. En helt udramatisk situasjon, som han taklet veldig bra. Men da jeg så min 17 måneder gamle sønn bli trillet inn på operasjonssalen, var det allikevel umulig å ikke få en klump i halsen og noen tårer som trillet ned over kinnet.
Til gjengjeld ble gleden desto større når han en time etterpå lagde godlyder mens han spiste kjeks, is og drakk saft med begge hender, og det virket som om ingen ting hadde skjedd.
Kunsten å ikke legge min angst over på han
Jeg tror jeg har mange minner fra min egen barndom med både sykdom, legebesøk og sykehus som ikke er spesielt gode. Det er lett å tenke at jeg gir Vetle de samme minnene når vi går igjennom tilsvarende situasjoner, som når han skal få veneflon eller bli tatt blodprøver av på sykehuset. Men det er da jeg må prøve mitt aller beste å skille på min egen angst og frykt som sitter fra gammelt av, og på hva som er reelt for han. For Vetle er nemlig en liten tøffing som ikke synes det er så ille å få stikk, som regel går det faktisk helt fint. Da tenker jeg det er viktig at jeg ikke gjør det til noe skummelt for han.
Denne gangen var det bare snakk om en liten operasjon – det verste for han var tross alt faste og ventetiden i forkant. Ikke noe å være redd for egentlig, selv om det er lettere sagt en gjort for en bekymret mamma-hjerte. Jeg tror det viktigste jeg som foreldre kan gjøre er å være der for han, vise han at det er trygt og at dette kommer til å gå så bra!
Det fine med litt redsel for meg som mamma at det minner meg på hvor uendelig høyt jeg elsker barnet mitt - og at all sykdom, alt slit og alle følelser og kroppsvæsker man må holde igjen for å være der for barnet sitt - er verdt det og vel så det!
Når det er sagt: nå vil vi gjerne holde oss friske (alle tre) en god stund!
//Julia