All in blogg
Det har vært stille fra meg den siste uken, og de som leser bloggen fast vet trolig hvorfor: For 10 dager siden kom Vetle til verden og ventingen var endelig over. Den første uka som nybakt mor har vært en berg og dalbane av følelser, og her får dere et ærlig innblikk i utfordringer med både baby, keisersnitt, pupper og mage.
Enda mer venting!
Som jeg skrev i forrige innlegg, om den frustrerende ventetiden før fødselen, så hadde vi originalt tid for keisersnitt tirsdag den 6. september. Men kvelden før hadde det vært en lekkasje av formalin på operasjonsalene på Ahus, og dermed ble datoen flyttet til torsdag 8. september. Torsdag trappet vi opp kl. 07.30, og fikk raskt beskjed om at vi kun var to par som skulle ha keisersnitt denne dagen og at vi dermed kunne forvente at det skulle gå fort. Det gjorde det ikke – grunnet diverse ulykker og hasteoperasjoner ble det en lang dag med mye venting, før vi endelig ble rullet inn på operasjonssalen nærmere halv syv på kveden.
Dette er et innlegg om et keisersnitt på overtid, om maks uflaks og om hvor frustrerende det er å vente på helsehjelp!
Dette innlegget skulle jeg egentlig ikke ha skrevet, for akkurat nå skulle jeg vært på sykehuset med et nyfødt barn. I stedet sitter jeg hjemme med en kul-rund mage, en verkende rygg, kraftige kynnere og en stadig mer utålmodig sjel. Og det er på mange måter følelser jeg kjenner godt igjen: å vente på helsehjelp, vente på saksbehandlinger hos NAV eller generelt å vente på at noe skal bli gjort, er noe av det mest frustrerende jeg vet om!
Avlyst i siste liten
Det er mandag kveld og jeg har akkurat skrubbet hele kroppen med HibiSkrubb som skal desinfisere meg før keisersnitt. Jeg har lagt på rent sengetøy på senga, pakket klar fødselsbaggen, og både jeg og Espen har lagt oss tidlig i et forsøk på å roe nervene og få oss litt søvn. Tirsdag morgen har vi nemlig tid for keisersnitt og gleder oss til å møte vår lille sønn. Men kl. 21.30 ringer telefonen og det er Ahus som kan fortelle at de har hatt en lekkasje i operasjonssalen og at alle planlagte keisersnitt er avlyst. – Avlyst? sier jeg, - Barnet skal jo ut! Men damen som ringte hadde ikke noe mer informasjon å gi, hun hadde bare blitt bedt om å ringe rundt til de berørte.
Det ble en rar natt, med urolig søvn og mange tanker om ”hva nå?” samtidig som jeg selvsagt var både skuffa og frustrert. Tirsdag morgen ringer jeg fødeavdelingen, som heldigvis både beklager situasjonen på det sterkeste, gir meg ny tid for keisersnittet og forsikrer meg om at ingenting er avlyst – bare utsatt litt. Og skulle det skje noe i mellomtiden, så er det bare å komme.
Jeg flere venner med både Ulcerøs Kolitt og Crohns sykdom som har ulike erfaringer og meninger når det kommer til dette med naturlig fødsel opp mot keisersnitt, og personlig ser jeg fordeler og ulemper med begge deler. Men nå er det altså jeg som skal til pers for å få den lille ut på best mulig måte, med minst mulig risiko for både meg og han. Her får dere vite litt om hvordan vi kom frem til hva som var best for meg og barnet.
Det er litt stille fra meg for tiden og det kommer det nok til å bli en liten stund fremover også. Grunnen er enkelt: nå nærmer det seg fødsel! For meg blir det med planlagt keisersnitt på Ahus, og det er en avgjørelse jeg føler meg veldig trygg på. Hvorfor? La meg forklare bakgrunnen…
eg vil så gjerne kjempe en kamp for oss med irritabel tarm og si at dette sitter kun i tarmen. Men dessverre har jeg møtt på flere tilfeller som får meg i tvil. Nylig traff jeg en jente som uttalte at hun ikke tok sjansen på å spise litt av noe som hun viste at hun mest sannsynlig tålte. Det synes jeg ikke bare var en trist uttalelse, men det fikk meg også til å tenke litt over hvor grensen går: hvor mye kan vi selv bestemme at mat skal bety i livene våre?
Debatt om helse- og matangst
Dette innlegget følger opp to innlegg jeg tidligere har publisert i sommer: Når internett blir et oppslagsverk i ”worst case scenario” og ”Å være kronisk syk er ikke en konkurranse i å ha det verst”. Grunnen til at jeg velger å skrive disse innleggene er fordi jeg med bekymring ser hvor populært det er med både lavFODMAP-dietten, andre helsedietter og ikke minst det å snakke om sykdommer, diskutere i lukkede nettforumer og blogge om helseproblemer.
Beklager språkbruken i overskriften, men til de av dere som sliter med halsbrann eller sure oppstøt– så skjønner dere nok hva jeg mener. I denne bloggposten forteller jeg litt om hva refluks er og hvordan jeg har plages med dette både før, under og nå i siste fase av svangerskapet.
"Kjært" barn, mange navn.
Du har helt sikkert hørt om både halsbrann og sure oppstøt, men denne sjenerende tilstand kan også bli kalt refluks eller spiserørskatarr. Generelt kan vi si at det er surt mageinnhold som glir opp i spiserøret og gir ubehag. Reflukssykdom kalles en folkesykdom, og rammer mellom 10-20 prosent av befolkningen i den vestlige verden.
Halsbrann
Før jeg ble gravid, og før jeg begynte med lavFODMAP-dietten, var jeg en del plaget med refluks. Ikke mye, men nok til at jeg i ny og ne måtte ty til en pille Somac (et reseptfritt legemiddel fra apoteket). Stort sett var dette om kvelden/natten, og etter å ha gjennomgått eliminasjons-dietten og føre diettdagbok, så jeg også hvordan dette ofte hang sammen med at jeg spise for fet eller krydret mat, eller at jeg rett og slett spiste mat for tett opp mot leggetid.
Har du fulgt med på Finn Skårderuds essay-serie om vårt forhold til mat i Aftenposten denne sommeren? I essayet ”Den nye forbudstiden” innleder han med følgende: ”Hva skjedde med barnebursdagen? I en forgangen tid var det støy, fiskelek med godteposer og pølser til alle. Nå stiller mange med epost hjemmefra om alt det de ikke tåler å spise.”
Og ja, det er mange som lever på ulike dietter nå om dagen – og av ulike årsaker. Og det krever selvfølgelig en hel del mer av vertskapet når opptil flere personer har ulike dietter. Men som matblogger, kokebokforfatter og som en person som vet hvor mye kostholdsendringer faktisk kan forbedre livskvaliteten, ser jeg heller på dette som en positiv utfordring til å bryne mine kreative bake/mat-ferdigheter, for å lage mat som alle kan spise.
Akkurat nå bugner hagen vår over av fersk mynte og jeg synes derfor det er på sin plass med en liten bloggpost om denne deilige urteplanten, som sies å ha beroligende effekt på magen…
Først litt om mynten:
Det finnes mange varianter av denne planten, som opprinnelig kommer fra Middelhavet. Vi plantet ut noen få frø av mynte (usikker på hvilken type) i en blomsterkasse i hagen for to år siden. I løpet av den tid har mynten tatt over hele kassen og kommer sterkere og flottere for hvert år, helt uten at vi behøver å gjøre noe med den.
Mynte er med andre ord en lettstelt plante som overvintrer, men har du ikke ikke en stor hage eller mulighet for å plante mynte selv: fortvil ikke. Du får kjøpt frisk mynte i potte i de fleste matbutikker, og gir du den rikelig med vann og lys kan den holde lenge i vinduskarmen også.