Dette er et innlegg om et keisersnitt på overtid, om maks uflaks og om hvor frustrerende det er å vente på helsehjelp!

Dette innlegget skulle jeg egentlig ikke ha skrevet, for akkurat nå skulle jeg vært på sykehuset med et nyfødt barn. I stedet sitter jeg hjemme med en kul-rund mage, en verkende rygg, kraftige kynnere og en stadig mer utålmodig sjel. Og det er på mange måter følelser jeg kjenner godt igjen: å vente på helsehjelp, vente på saksbehandlinger hos NAV eller generelt å vente på at noe skal bli gjort, er noe av det mest frustrerende jeg vet om! 

Avlyst i siste liten
Det er mandag kveld og jeg har akkurat skrubbet hele kroppen med HibiSkrubb som skal desinfisere meg før keisersnitt. Jeg har lagt på rent sengetøy på senga, pakket klar fødselsbaggen, og både jeg og Espen har lagt oss tidlig i et forsøk på å roe nervene og få oss litt søvn. Tirsdag morgen har vi nemlig tid for keisersnitt og gleder oss til å møte vår lille sønn. Men kl. 21.30 ringer telefonen og det er Ahus som kan fortelle at de har hatt en lekkasje i operasjonssalen og at alle planlagte keisersnitt er avlyst. – Avlyst? sier jeg, - Barnet skal jo ut!  Men damen som ringte hadde ikke noe mer informasjon å gi, hun hadde bare blitt bedt om å ringe rundt til de berørte.

Det ble en rar natt, med urolig søvn og mange tanker om ”hva nå?” samtidig som jeg selvsagt var både skuffa og frustrert. Tirsdag morgen ringer jeg fødeavdelingen, som heldigvis både beklager situasjonen på det sterkeste, gir meg ny tid for keisersnittet og forsikrer meg om at ingenting er avlyst – bare utsatt litt. Og skulle det skje noe i mellomtiden, så er det bare å komme.

Jeg flere venner med både Ulcerøs Kolitt og Crohns sykdom som har ulike erfaringer og meninger når det kommer til dette med naturlig fødsel opp mot keisersnitt, og personlig ser jeg fordeler og ulemper med begge deler.  Men nå er det altså jeg som skal til pers for å få den lille ut på best mulig måte, med minst mulig risiko for både meg og han.  Her får dere vite litt om hvordan vi kom frem til hva som var best for meg og barnet.

Det er litt stille fra meg for tiden og det kommer det nok til å bli en liten stund fremover også. Grunnen er enkelt: nå nærmer det seg fødsel! For meg blir det med planlagt keisersnitt på Ahus, og det er en avgjørelse jeg føler meg veldig trygg på. Hvorfor? La meg forklare bakgrunnen…

eg vil så gjerne kjempe en kamp for oss med irritabel tarm og si at dette sitter kun i tarmen. Men dessverre har jeg møtt på flere tilfeller som får meg i tvil. Nylig traff jeg en jente som uttalte at hun ikke tok sjansen på å spise litt av noe som hun viste at hun mest sannsynlig tålte. Det synes jeg ikke bare var en trist uttalelse, men det fikk meg også til å tenke litt over hvor grensen går: hvor mye kan vi selv bestemme at mat skal bety i livene våre?

Debatt om helse- og matangst
Dette innlegget følger opp to innlegg jeg tidligere har publisert i sommer: Når internett blir et oppslagsverk i ”worst case scenario” og ”Å være kronisk syk er ikke en konkurranse i å ha det verst”.  Grunnen til at jeg velger å skrive disse innleggene er fordi jeg med bekymring ser hvor populært det er med både lavFODMAP-dietten, andre helsedietter og ikke minst det å snakke om sykdommer, diskutere i lukkede nettforumer og blogge om helseproblemer.

I sommer har det vært flere medieoppslag om Crohns sykdom som har fått meg til å reagere. På den ene siden er jeg glad for at Crohns og andre tarmsykdommer blir omtalt slik at flere vet om disse usynlige sykdommen, men samtidig blir jeg skremt av at det kun er de verste tilfellene som blir vist frem. Å være syk skal da ikke være en konkurranse i hvem som har det verst?

Min historie
Jeg har vært syk siden jeg var liten, men fikk men fikk først diagnosen Crohns for 9,5 år siden. Da bodde jeg i Italia, hadde rast ned 20 kilo på et halvt år og besvimte nesten daglig. Når jeg så endelig fikk diagnosen ble livet mitt en berg og dalbane der jeg har måttet ta høyde for at  intervaller på 2-3 dårlige år, med sykehusinnleggelser, diaré, blødninger, medisinbruk, sterke smerter og et liv jeg ikke unner noen. Men deretter kommer det som regel 2-3 gode år hvor sykdommen er i remisjon, og jeg gjør alt jeg kan for å ta igjen den tapte tiden.

Beklager språkbruken i overskriften, men til de av dere som sliter med halsbrann eller sure oppstøt– så skjønner dere nok hva jeg mener. I denne bloggposten forteller jeg litt om hva refluks er og hvordan jeg har plages med dette både før, under og nå i siste fase av svangerskapet.

"Kjært" barn, mange navn.
Du har helt sikkert hørt om både halsbrann og sure oppstøt, men denne sjenerende tilstand kan også bli kalt refluks eller spiserørskatarr. Generelt kan vi si at det er surt mageinnhold som glir opp i spiserøret og gir ubehag. Reflukssykdom kalles en folkesykdom, og rammer mellom 10-20 prosent av befolkningen i den vestlige verden.

Halsbrann
Før jeg ble gravid, og før jeg begynte med lavFODMAP-dietten, var jeg en del plaget med refluks. Ikke mye, men nok til at jeg i ny og ne måtte ty til en pille Somac (et reseptfritt legemiddel fra apoteket). Stort sett var dette om kvelden/natten, og etter å ha gjennomgått eliminasjons-dietten og føre diettdagbok, så jeg også hvordan dette ofte hang sammen med at jeg spise for fet eller krydret mat, eller at jeg rett og slett spiste mat for tett opp mot leggetid.

Har du fulgt med på Finn Skårderuds essay-serie om vårt forhold til mat i Aftenposten denne sommeren? I essayet ”Den nye forbudstiden” innleder han med følgende: ”Hva skjedde med barnebursdagen? I en forgangen tid var det støy, fiskelek med godteposer og pølser til alle. Nå stiller mange med epost hjemmefra om alt det de ikke tåler å spise.”

Og ja, det er mange som lever på ulike dietter nå om dagen – og av ulike årsaker. Og det krever selvfølgelig en hel del mer av vertskapet når opptil flere personer har ulike dietter. Men som matblogger, kokebokforfatter og som en person som vet hvor mye kostholdsendringer faktisk kan forbedre livskvaliteten, ser jeg heller på dette som en positiv utfordring til å bryne mine kreative bake/mat-ferdigheter, for å lage mat som alle kan spise.

Akkurat nå bugner hagen vår over av fersk mynte og jeg synes derfor det er på sin plass med en liten bloggpost om denne deilige urteplanten, som sies å ha beroligende effekt på magen… 

Først litt om mynten:
Det finnes mange varianter av denne planten, som opprinnelig kommer fra Middelhavet. Vi plantet ut noen få frø av mynte (usikker på hvilken type) i en blomsterkasse i hagen for to år siden. I løpet av den tid har mynten tatt over hele kassen og kommer sterkere og flottere for hvert år, helt uten at vi behøver å gjøre noe med den.

Mynte er med andre ord en lettstelt plante som overvintrer, men har du ikke ikke en stor hage eller mulighet for å plante mynte selv: fortvil ikke. Du får kjøpt frisk mynte i potte i de fleste matbutikker, og gir du den rikelig med vann og lys kan den holde lenge i vinduskarmen også.

Har du lagt merke til at det har vært stille fra meg den siste tiden? Grunnen er enkel: jeg har gjort for mye og nå sier kroppen tydelig i fra.

Fra toppform…
Jeg er nå i siste trimester av graviditeten og så langt har det gått bra. Faktisk tror jeg ikke jeg kan si at jeg har vært i bedre form på lenge, om noen gang. Selvsagt har jeg de vanlige svangerskaps-plagene som vondt i ryggen, hovne bein på varme dager, emosjonelle utbrudd og ikke minst halsbrann som vekker meg flere ganger om natten, men alt i alt har helsa holdt seg stabil og fin. Jeg har hatt ok med energi den siste tiden og jeg har ellers vært frisk og raskt. Magen har holdt seg fin så lenge jeg har vært nøye med å kun spise ting jeg tåler. Noen ting reagerer jeg mindre på enn tidligere, mens andre ting som for eksempel laktose reagerer enda sterkere på enn før.

….til legevakten
Og typisk meg: når helsen er fin har jeg en tendens til å kjøre på. I stedet for å tenke at ”nå burde jeg ta det med ro og nyte at jeg har det bra”, så legger jeg store planer, setter i gang store prosjekter og påtar meg mer jobb enn jeg burde. Og selvsagt vil jeg være med på det som skjer, særlig nå før vi skal bli foreldre: så derfor har jeg sagt ja til utdrikningslag, bursdager og familiebesøk. Alt dette har selvsagt resultert i at jeg har fått til mange hyggelige ting den siste tiden, noe som jeg er stolt av og svært glad for, – men også at kroppen min nå tydelig sier i fra om at det er på tide å gire ned, ta ferie og bruke energi på den lille i magen som vokser i stadig større fart.

Personer med mage og tarmsykdommer har i mange år slitt med det negative stempelet om at ”det sitter bare i hode”. Heldigvis har nyere forskning snudd opp ned på dette bildet, og nå er det flere og flere som spør om ikke problemet heller kan starte i magen og ende opp som depresjoner, angst osv. Allikevel – jeg ser andre bloggere som bruker skremsel-taktikk for å få likerklikk, folk som vil konkurrer i å ha det verst og i hvem som tåler minst mat…  Da lurer jeg på - hvor går grensene mellom hva som sitter i hodet og hva som sitter i magen?

Jeg har valgt å dele opp denne bloggposten i flere innlegg rett og slett fordi jeg føler jeg har en hel del på hjertet om temaet. Først ut er dette innlegget hvor jeg forteller litt om det å spille på frykt og helseangst. Deretter vil jeg publisere et innlegg senere denne uken om matangst og ortoreksi – altså en usunn besettelse av å spise sunn mat. Og hvem vet, kanskje blir det flere innlegg også?

Hva skjer når Norges matbloggere samles til middag? Jo; bordet bugner over av lekre retter, lokalet fylles av skravling og god stemning, og erfaringer om både blogging, matlaging og kokebøker utveksles. I går var jeg på matbloggtreff og her kan du lese litt om hvordan det var!

Å være matblogger kan være litt ensomt til tider, siden man stort sett oppholder seg på sitt eget kjøkken, tar bilder og sitter foran dataen for å skrive. Det var derfor svært hyggelig når Ina –Janine Johnsen (kjent fra den fine bloggen Mat på bordet) inviterte matbloggere til et felles treff på Sentralen i Oslo.

For oss med mage- og tarmsykdommer kan ord som sommerkroppen og bikinisesong virke skremmende. Har du arr etter operasjoner? Stomi? Eller en oppblåst og urolig mage? Mange av oss kvier oss for å vise oss lettkledde på stranda med våre ”skavanker”, men kan vi snu det til noe positivt? I dette blogginnlegget tar jeg et lite oppgjør med sommerkroppen2016 og håper du vil være med!

Ikke akkurat A4
Grunnet Crohns sykdom og irritabel tarm har jeg i løpet av de siste ti årene hatt en svært variert ”sommerkropp”. Jeg har vært undervektig, overvektig, full av vann i kroppen på grunn av kortison og så oppblåst at jeg har fryktet jeg ville rulle rundt og flyte som en dupp om jeg la ut på svøm. Ikke minst må jeg også innrømme at jeg har hatt dårlig-mage-dager på stranda, da en liten bikini kan virke ganske så skremmende. Hva om jegikke skulle finne eller rekke frem til en do i tiden, eller få en ”lekkasje”? I bikini blir alt plutselig veldig synlig og dermed blir skrekken for at uhellet skal være ute også verre.

Denne helgen ble jeg virkelig overrasket! Da jeg kom kjørende hjem på lørdag var huset pyntet med ballonger, fylt opp av venner og familie, og bordet var dekket med masse deilig og magevennlig mat! Å lage fest eller babyshower med mat som alle kan spise er slettes ikke et problem når man har så gode venner!

Lurt trill rundt
Jeg trodde det skulle bli en rolig lørdag med loppemarked og lunsj med en god venninne, men da jeg kjørte bilen inn på gårdsplassen ante jeg ugler i mosen. På terrassen hang det lyseblå vimpler og jeg kunne skimte at taket i stua var dekket av fargerike ballonger og vimpler. Da jeg stakk hodet inn stod det en liten gjeng av familie og venner i stua, klare med gaver og mat. Ikke bare ble jeg overrasket, men jeg ble også rørt over alt de hadde stelt i stand for å feire meg, Espen og den lille gutten vi venter i september.

Helt siden jeg var liten har jeg måttet holde meg unna iskrem, siden jeg fort merket at fløteprodukter innholdet altfor mye laktose for min mage. Noen ganger har fristelsen blitt for stor og jeg har skeiet ut, men det å nyte en is blir ikke helt det samme når man må ta høyde for magesmerter og doløping i etterkant. I dette innlegget har jeg testet 5 laktosefrie iskremer! 

De siste årene har det kommet mange gode laktose- og melkefrie is på markedet og jeg har testet de mest vanlige. Med det mener jeg at jeg enkelt har kunne kjøpe disse boksene med is hos mine lokale dagligvarer som Meny, Kiwi og Rema 1000.

Jeg har tidligere publisert innlegget der jeg testet laktose- og glutenfrie kroneis og basert på hvor mange som har lest dette innlegget er det tydelig at det er flere enn meg som leter etter gode, laktosefrie alternativer. Det ble allikevel en del spørsmål rundt kroneis-testen, så for å rydde opp i dette får dere her noen svar fra meg. (Ps. husk at jeg hverken er lege eller ernæringsfysiolog, men en person med både Crohns og irritabel tarm som har mange års erfaring med intoleranser).

I dag, 19.mai, er det verdens IBD-dag! Jeg har benyttet anledningen til å stille 5 spørsmål om IBD-dagen til min gode venninne Aslaug Eva Björnsdottir, som er styremedlem i Landsforeningen mot fordøyelsessykdommer. Hvem er IBD-dagen egentlig for? Og hvorfor det er så viktig å ha en egen dag med fokus på de inflammatoriske tarmsykdommene Morbus Crohns og Ulcerøs Kolitt?

#unitedwestand2016
Først og fremst: IBD er forkortelsen for det engelske ordet Inflammatory Bowel Disease, som er betegnelsen på de inflammatoriske tarmsykdommene Ulcerøs Kolitt og Morbus Crohns. I Norge er det over 40.000 som har disse sykdommene og hvert år får over 1000 personer i Norge IBD-diagnosen.  

Selv om jeg på denne bloggen stort sett deler tips og tanker rundt mitt liv med irritabel tarm og et lavFODMAP kosthold, er det dessverre også slik at jeg har 9 års jubileum for Crohns sykdom i år. En sykdom som har preget livet mitt svært mye i perioder, og som i andre perioder forholder seg rolig. Allikevel: livet med en kronisk og usynlig sykdom kan føles vanskelig, tungt og ensomt – og derfor mener jeg at det er viktig å snakke om, og markere, slike usynlige sykdommer på en dag som i dag.

IBD-dagen feries i dag over hele verden, med arrangementer som Landsforeningen Mot Fordøyelsessykdommer sitt seminar i Bergen, og markeringer der kjente bygg og skulpturer over hele verden farges lilla. Lilla er nemlig fargen for alle oss med tarmsykdommer, enten som sløyfe eller som heldekkende farge, og det er fargen alle de forskjellige pasientforeninger har blitt enige om å bruke i fellesskap.